Hva er egentlig det største jeg har opplevd?
Da jeg leste dette spørsmålet i konkurransen til Isadora klarte jeg ikke øyeblikkelig å komme på noe svar. Jeg er kanskje ung, men har da opplevd mye som jeg føler er stort i løpet av mine 24 år her på jorda. Spørsmplet fikk meg til å tenke, gruble og fundere på hvilken av disse opplevelsene som er den største. Var det da jeg var så heldig og fikk møte to av mine største idoler, Taylor Lautner og Kristen Stewart, i Stockholm for et år side?. Eller kanskje alle turene jeg har vært på til forskjellige deler av verden? Min første tanke var at det ville bli vanskelig å velge Men så gikk jeg litt grundigere til verks i tankegangen min. Dykket dypere ned i alt som til syvende og sist faktisk er det viktigste her i livet, det som vil bety mest den dagen du er gammel og snart skal forlate det. Og plutselig
var ikke valget vanskelig lenger i det hele tatt.
For å forstå valget mitt må vi helt tilbake til 2005, desember for å være nøyaktig. Jeg var 18 år, stormende forelsket og i ferd med å gå inn som russ i mitt siste år på videregående. Jeg var en lykkelig, naiv og materialistisk ungdom med snørrungetendenser. Tenkte hverken på fremtid eller andre ting som er viktige å tenke på i den alderen. Kanksje jeg var blindet av forelskelse? Uansett, livet mitt tok en brå vendig og ble snudd helt på hodet da moren min døde brått og uventet, bare 38 år gammel. Og jeg gikk inn i en forferdelig depresjon og sorg som skulle vise seg å vare mye
lenger enn jeg noen gang kunne forestilt meg.
Naturlig nok var det første året verst og vanskeligst. Jeg hadde det vondt og opplevde alt som følger med i en sorgprosess, som voldsomme raserianfall og gråteanfall. Og resultatet ble ofte at de rundt meg ikke visste hva de skulle gjøre. Hvordan skal man egentlig takle en sånn situasjon når ikke en gang jeg selv forstod hva som foregikk inni meg? Desverre fikk det noen veldig vonde konsekvenser.
Jeg mistet både kjæresten og mange venner på den tiden.
Årene gikk og selvom jeg hadde fått en del psykologhjelp det første året, for å takle det verste, var det likevel en del av meg som aldri klarte å gå videre. Og med jevne mellomrom kom jeg inn i depresjonen igjen. Jeg visste jeg trengte hjelp og ble derfor henvist videre av fastlegen min. Jeg ble innkalt til kartleggingstimer, men fikk desverre avslag på søknaden. Jeg var ikke syk nok til å få hjelp. Nei vel, så var jeg ikke syk da. Og jeg fortsatte livet mitt i full jobb og normal hverdag. Men tiden mellom hver gang jeg ble deprimert ble bare kortere og kortere og tilslutt gikk det utover jobben, de rundt meg og alt i hverdagen. Jeg klarte ikke lenger å konsentrerer meg nok til å lese, det ble vanskelig å stå opp. Sykefraværet mitt fra jobb ble høyere enn normalt, noe naturligvis arbeidsgiveren min likte dårlig. Alt de så var en ansatt med for høyt sykefravær og jeg følte meg lat og patetisk. Fikk hele tiden beskjed om at dette burde jeg klare for alle andre klarer det jo. Dessuten var det jo
ikke noe galt med meg. Ta deg sammen.
Det er nå snart gått 6 år siden livet mitt fikk en brutal vending. Og jeg ble desverre nødt til å leve med depresjonen og sorgen, uten å få den hjelpen jeg trengte og ønsket i nesten fem av de årene. Men fordi jeg fortsatt hadde noen gode venner rundt meg, og ikke minst familie som god støtte, så fikk jeg til slutt presset frem søknaden min for å få hjelp. Å ha det vanskelig psykisk er like alvorlig som å ha det fysisk. Problemet er bare at det ikke synes på deg at du faktisk er syk. Og hvis ingen kan se det så kan det jo ikke stemme, eller hva? Blant veldig mange er det faktisk ikke akseptert en gang, og man blir møtt med fordommer og mistro, noe som ikke gjør det lettere å bli bedre. Men det finnes de med hjerter av gull, som støtter og hjelper, uansett hva det skulle være. Som aldri forsvinner fra livet ditt, uansett hvordan oppførselen din er, fordi de forstår deg på et nivå ingen andre forstår deg. Fordi de er så glad i deg at ingenting kan endre på det. Jeg er heldig som faktisk har flere slike gode sjeler i mitt sosiale nettverk. De har stått ved min side gjennom alt det vonde og forferdelige, og kommer til å gjøre det resten av livet. Dette har vært en like stor påkjenning for dem som for meg, og jeg er evig takknemlig for den støtten og kjærligheten de har vist meg når jeg har vært på det verste. Det er takket være dem at jeg var sterk nok til å kreve den hjelpen jeg trengte. at jeg faktisk har det bra igjen.
Og det er uten tvil det største jeg har opplevd. Uselvisk kjærlighet som ikke har noen grense. Og som langt overgår alt av reiser og kjendismøter når det gjelder å oppleve noe stort. Det er de små tingene i livet som betyr noe. Og kjærlighet kan faktisk utføre mirakler.
Et av disse menneske er årsaken til at jeg skriver dette innlegget nå. Hun er en av disse gode sjelene med et hjerte av gull, som fortjener en stor og flott opplevelse som det å reise til New York. På tross av alt det vonde jeg har opplevd har jeg vært ekstremt heldig og reist mye. Og jeg var faktisk i New York i sommer sammen med pappa og stemor. Så hvorfor skal liksom jeg vinne en tur til New York da? Svaret er enkelt, jeg gjør det ikke for min skyld, men for min venninnes skyld. Det er hun som fortjener den turen og hvis det å dele denne historien kanskje kan gjøre at hun får den, er det det minste jeg kan gjøre. Hver gang jeg har vært på tur og forteller henne om det sier hun alltid at "Ååå dit må jeg reise en dag. Kan ikke vi gjøre det? Ta en jentetur?" Og jeg svarer at det kan vi selvfølgelig gjøre for det hadde vært kjempe koslig. Men hverdagen krever sitt, regninger og utgifter må dekkes og det har desverre ikke vært nok igjen av penger for henne til å reise på tur.
Så det har blitt med dagdrømming.
Jeg velger å ikke skrive navnet på venninnen min, tilfelle hun skulle lese dette og skjønne at det er henne jeg snakker om. På den måten blir det en overraskelse hvis jeg er
så heldig og vinner denne turen til henne.
XO
Cathrine
